Utbrent igjen – Hvorfor lærer vi ikke?

Da jeg startet i ny jobb høsten 2011 hadde jeg vært sykmeldt i åtte måneder på grunn av utbrenthet og depresjon. Du skulle tro jeg hadde lært. Tre år senere var jeg farlig nær å gå på en ny smell.

Mange jeg veileder har også gått på flere smeller. Hvorfor lærer vi ikke?

«Hanne» hadde hatt tanker om å bytte karriere en god stund da hun kontaktet meg. Samtidig hadde hun en godt betalt jobb innenfor et prestisjefylt fagfelt hvor hun var rutinert, trygg og dyktig.

Etter å ha blitt utbrent for tredje gang skjønte hun at hun måtte ta grep. For sin egen helse skyld og for sine nærmeste – som hun hadde konstant dårlig samvittighet ovenfor. Det eneste hun ønsket seg var en jobb hun kunne glede seg til å gå på, med smilepuls og lave skuldre.

Det store spørsmålet var: Blir jeg syk av jobben jeg har, er den feil for meg – eller kan jeg endre på noe, slik at jeg kan fortsette der jeg er – uten å brenne meg ut igjen og igjen?

Det var bare det at hamsterhjulet snurret så innmari fort. Og når hun var både svimmel og kvalm var det vanskelig å tenke klart.

Hanne var samvittighetsfull og hardtarbeidende: Godt trent i å strekke seg langt for å innfri arbeidsgivers forventninger og selvsagt; de enda høyere forventningene hun hadde til seg selv. Hun fortalte hvordan hun næret seg på gode tilbakemeldinger.

Beviset: Hun var god.

Hvis den gode feedbacken uteble, kom usikkerheten og de kjipe tankene: Presentasjonen hennes hadde vært helt elendig – HUN var helt elendig.

Hun kompenserte ved å strekke seg ENDA lenger for å få den anerkjennelsen selvfølelsen lengtet etter. Levere enda bedre, raskere, ta på seg mer ansvar – flinke seg enda mer.

DET er en skikkelig dårlig strategi OG oppskriften på en ny smell.

Hvis det ikke gjøres endringer verken fra arbeidsgivers eller vår egen side ved oppstart i jobb etter en sykmelding, er sannsynligheten stor for at vi brenner oss ut på nytt.

Mange som forstrekker seg gang på gang, er utrente på å ivareta egne behov og grenser – og be om hjelp. Det gjaldt for Hanne og det gjaldt for meg. Og det er typisk for den samvittighetsfulle medarbeideren som tenker at det kollapser på jobben dersom hun ikke tar på seg det fulle ansvaret for at det ikke skal skje.

Utbrent – jeg? Jeg jobber jo ikke om kvelden!

En utbredt oppfatning er at kun «workaholics» blir utbrente.

Nei, det skjer ikke meg. Hun som virkelig er i faresonen er hun som døgner på kontoret, sender e-poster klokka to på natta og løper i korridorene mens hun hiver innpå to knekkebrød med tubeost, tenker vi.

Nei, nei. Bildet er mer nyansert enn som så. Det går fint an å brenne seg ut innenfor ordinær arbeidstid.

Negativt stress over tid er et energisluk som sakte, men sikkert tapper deg for krefter. Hva som skaper det negative stresset, er individuelt.

Fellesnevnere er ofte opplevd stor arbeidsbelastning kombinert med fravær av mening og mestring og liten mulighet til å påvirke egen arbeidshverdag.

Når det er sagt kan du fint jobbe utover 37,5 timers arbeidsuke uten å bli utbrent. Med høy grad av autonomi, mening og mestring kan det å jobbe mye gi overskudd⭐

En konstant følelse av utilstrekkelighet tærer voldsomt på batteriene.

Typiske kjennetegn ved de utbrente jeg møter er at de er fulle av ansvar og samvittighet og har behov for å levere høy kvalitet i jobben.

Å være ja-menneske, hardtarbeidende, samvittighetsfull, sterk og ansvarsfull – og stille opp for andre er fantastiske egenskaper.

Problemene oppstår når vi knytter vår egen verdi opp imot hva vi presterer i en jobb. Og dersom anerkjennelse for godt utført arbeid uteblir, vil mange strekke seg enda lenger for å få denne sårt trengte anerkjennelsen – for å nære en skranten selvfølelse. Dette kan bli en skikkelig dårlig spiral.

Så, hvordan forhindre å bli utbrent igjen – og igjen?

Jeg oppfordrer den utbrente til å trene på det motsatte av det hun er så god på: Kjenne etter hva hun trenger, si nei, sette grenser og be om hjelp. Men det ER skikkelig vondt og vanskelig i starten. Å trene på det motsatte av det vi er gode på GJØR vondt.

Vi blir støle og såre – vi får voksesmerter. Så klart! Det er uvant - vi er utrente.

Ha tydelige grenser mellom jobb og fritid

Utydelige grenser mellom jobb og fritid kan også føre til en situasjon hvor jobben tar over hele døgnet, enten med reelle oppgaver eller som mental grubling. Derfor bør vi definere hva som er arbeidstid og hva som er fritid, og så fylle deler av fritiden med det som gir oss påfyll, overskudd og glede.

I tillegg bør vi trene opp en sunn selvfølelse, slik at vi føler oss verdifulle uavhengig av hva vi presterer i jobben – fordi:

⚠️Det er høyrisikosport å overlate selvfølelsen til å feede på anerkjennelse fra andre⚠️

Jovisst er det hyggelig med ros, men, hallo! Hva når den positive feedbacken ikke kommer? Skal du fortsette å tro at den uteblir fordi du ikke er bra nok? Lederen din er bissi! Kollegaene dine er mest opptatt av seg selv – og sine egne prosjekter. De har nok med sitt.

Jeg vet – det er trist, men av og til er det bare sånn.

Derfor: Styrk selvfølelsen din.

For det første: BE OM en tilbakemelding hvis du krymper deg i vakuumet etter den siste presentasjonen din.

Alt som kan overlates til vår dårlige fantasi er ikke bra for oss. Derfor: Bare spør.

For det andre: Gi DEG SELV feedback (joda, på hva som kan bli bedre så klart, men der er du allerede FOR god er jeg redd) ved:

Positiv selvevaluering💚

Her er et tips til hvordan du kan gjøre det:

1. Legg inn en daglig kveldsrutine med positiv selvevaluering.
2. Finn TRE ting du er fornøyd med ved deg selv i løpet av dagen.
3. Så skriver du de tre setningene med utgangspunkt i noe sånt:

• I dag gikk … bra fordi jeg var … (noe positivt)
• I dag var jeg … (noe positivt) da jeg …
• Understrek egenskapen eller handlingen.

Daglig positiv selvevaluering bygger selvfølelsen din slik at den ikke gjør seg avhengig av å feede på bekreftelser fra andre.

Og TREN. Tren på å gjøre godt nok og tren på å være god nok.

Og når det gjør vondt å si nei: Husk at det bare er voksesmerter. Du lærer noe nytt. Du utvikler deg.

Hanne valgte å bytte jobb, hun gutsa og gikk for det hun egentlig ville – SKIKKELIG modig, syns jeg! Jeg byttet ikke jobb den gangen, jeg tok andre grep, som å trene på det motsatte. Det har krevd mot det også.

Og jeg trener ennå, men det gjør (nesten) ikke vondt lenger.

Jeg vet ikke om du skal bytte jobb. Men så lenge nissen blir med på lasset er du stuck, beibi.

God klem, Hege🌸