Intervjuet av Aftenposten om utbrenthet

«Nå da, Hege? Jeg ser at du deler i sosiale medier at du har vært utbrent – er det ok for deg å dele historien din med oss nå?»

Før sommeren følte jeg meg ikke klar, jeg ville dele i boka mi, først. Da Aftenposten igjen pirket borti meg i oktober var boka i trykk og jeg gjorde en ny vurdering. 

Det var viktig for meg å ransake min egen intensjon: Hvorfor skulle jeg stille opp på et intervju? 

Svaret kom raskt til meg: Det er så mange som ender opp som utbrente – og som står i fare for å bli det – flere enn vi tror strever med følelsen av utilstrekkelighet. Dessuten eksisterer både forutinntatthet og misoppfattelser knyttet til utbrenthet. Og, den utbrente bærer ofte på skam: Hun var ikke flink nok eller effektiv nok, han sto ikke på hardt nok, tapte ansikt, fiksa ikke presset. Skammen blir en tilleggsbelastning.

Og da kjente jeg at det var ok å stille opp. At det var viktig. 

Du trenger faktisk ikke å ha en krevende lederstilling hvor du jobber døgnet rundt, kombinert med flere styreverv og et hektisk familieliv for å gå på en smell. Det er ikke bare Tårnfrid som blir utbrent.

Jeg skvatt da fastlegen min brukte ordet «utbrent». For jeg hadde jo ikke den krevende lederjobben, jeg sendte ikke e-poster klokka to på natta og løp fra møte til møte! I min verden var «utbrent» nærmest en hedersbetegnelse – og jeg fortjente ikke den tittelen. Jeg hadde ikke vært flink nok.

Skjønner du eller?!

For min del handlet det om en totalbelastning over tid, hvor følelsen av utilstrekkelighet på flere arenaer til slutt fikk systemet mitt til å klappe sammen. Kroppen klarte ikke mer. Den protesterte. Den var utslitt av å strekke seg, flinke seg og innfri andres forventninger – både uttalte og innbilte.

Du kan lese om historien min nederst i denne artikkelen (dessverre bak betalingsmur): 

Rebecca van Eck (32) kjørte seg så hardt at hun kollapset. Her er ti tips mot utbrenthet. (aftenposten.no)