Karrierevalg: Fornuft eller følelser?

Da jeg skrev dette innlegget i fjor sommer fikk jeg smekk i sosiale medier.

– Slike holdninger skaper stress, spesielt hos unge jobbsøkere, lød det fra en nestor i fagmiljøet mitt. – Holder det ikke bare å være fornøyd og til nytte i en jobb?

Og jeg kan forstå smekken. Det er lett å angripe (spesielt tittelen på) innlegget: Fluffy, flaut og provoserende. Vær så god.

«Gå for drømmene dine», liksom🙄

Likevel: Jeg jobber i hovedsak med VOKSNE folk som er fulle av jobbstress.

❌ De er IKKE fulle av stress fordi de har kjent etter hva som er sant og viktig for dem.

❌ De er IKKE fulle av stress fordi de har våget å ta valg i tråd med egne verdier, ferdigheter og overbevisninger.

❌ De er heller ikke fulle av stress fordi de har fulgt hjertet sitt, magefølelsen eller mangler sunn vurderingsevne.

De er fulle av stress fordi de har vært så forbanna «fornuftige», så altfor lenge. Og selv om de ikke er fornøyde lenger, kan jeg love deg at de har vært til nytte.

Når utbrentheten er et faktum, er det imidlertid ikke så lett å være til nytte lenger.

😇🧠🤓

Vi er i all hovedsak hodestyrte og fornuftige mennesker. Siden Descartes skilte kropp og sinn på 1600-tallet og senere fikk «skylden» for dualismen, har «fornuften» hørt hjemme i hodet/hjernen/tanken og hatt en overlegen posisjon i forhold til kroppen.

Hodet beordrer – kroppen adlyder. 

I dag vet vi at bildet er mer komplekst enn som så. Vi kan ha en sterk «magefølelse» eller «fornemmelse», få «frysninger» eller kjenne «vemmelse» uten at vi har noen intellektuell forståelse av hva som er i gjære.

Jeg vil slå et slag for at vi også kobler på kroppen/magen/hjertet når vi gjør karrierevalg. For når vi også lytter til hjertet (ev. magen, ryggraden eller levra) kan vi lettere finne drømmene våre.

🤍🤍🤍

Joda, «veien blir til mens vi går». Det handler om å «prøve og feile» og at vi skal «analysere og bruke hodet».

Jeg støtter selvsagt også at vi legger arbeidsmarkedets behov til grunn for jobb- og utdanningsvalg, noe annet ville vært uansvarlig av meg som karriereveileder.

En ting jeg IKKE er redd for, er at folk flest lar all fornuft fare og tar elleville karrierevalg basert på en fiks idé som legger liv, familie og karriere i grus.

Folk flest ER fornuftige. Vi bruker hodet, tar fornuftige karrierevalg og har fornuftige jobber.

De mest stressa som tar kontakt med meg for karriereveiledning har tatt HØYST fornuftige og hodestyrte karrierevalg. Mange dessverre på bekostning av å utforske og forstå hva de egentlig vil. Det gikk fint en stund - helt til det ikke gjorde det lenger.

De har vært skikkelig gode til å lytte til «sunn fornuft». De har nikket anerkjennende til velmente råd om smarte, viktige, riktige, trygge og lønnsomme karrierevalg. Med store ører har de lyttet til fornuftige fagfolk, foreldre og kompiser, lærere, arbeidsgivere og rådgivere.

Så forstår de ikke hvorfor de er utslitte og ulykkelige – de har tross alt (hatt) en fornuftig karriere!

Før de ble sykmeldt.  

Og det ER fornuftig å lytte til andre. Men hva når «fornuftig» skaper stress (også hos unge), gjør deg sykmeldt, utslitt og ulykkelig?

Er det på tide å være litt «ufornuftig» og lytte innover da eller? Slippe til hjertet også – ikke bare hodet?

Jeg tror vi egentlig er enige, nestoren og jeg. 

Mitt ufornuftige karrierevalg

I 2019 ble jeg ansatt i en nyopprettet stilling som Senior karriereveileder i Arbeids og velferdsdirektoratet.

Hovedformålet med denne rollen var å utvikle et karriereomstillingsprogram for berørte medarbeidere i forbindelse med kommende omstillingsprosesser i direktoratet og etaten.

Drømmejobb!

Altså, det VAR virkelig en drømmejobb, for meg. Følelser og fornuft i skjønn forening🙏😍

Etter et drøyt år, i november 2020, bestemte jeg meg for å si opp denne drømmejobben. Hva skjedde?

Jo, arbeidsoppgavene i stillingen ble med tiden dreid over til andre fagområder enn det som lå mitt hjerte nær.

Det skurret mer og mer. Det skapte uro og stress.

Savnet etter å gjøre karriereveiledning vokste. Savnet etter å gjøre det jeg liker aller best, å kunne gjøre en forskjell for folk.

(Noen ganger blir det veldig tydelig for oss hva som VIRKELIG er meningsfullt når vi ikke har det lenger.)

Jeg måtte ta et valg:

Skulle jeg bli og utvikle meg og kompetansen min i en ny retning? Eller skulle jeg si opp (en jobb som på mange måter fremdeles var en bra jobb) og følge hjertet mitt?

Omtrent sånn husker jeg november 2020, som et ustanselig håndgemeng mellom hjertet og hodet – mellom lidenskap og «fornuft»:

Hjertet: Jeg SAVNER å gjøre karriereveiledning!

Hodet: Javel, men her gjør du jo litt av det, samtidig lærer du deg nye fagområder, det er bra CV-bygging!

Hjertet: Jamen, jeg vil gjøre MER karriereveiledning – på MIN måte! Jeg lengter etter å starte min egen business! Da kan jeg hjelpe MASSE folk med å gjøre gode karrierevalg!

Hodet: Har det rakna fullstendig for deg? Her utvikler du kompetansen din, dette åpner for nye og spennende karrieremuligheter!

Hjertet: Jamen, jeg vil ikke jobbe med noe annet!

Hodet: Du høres ut som en trassig unge, du kan ikke alltid få det som du vil.

Hjertet: Jamen, karriereveiledning er det eneste jeg vil!

Hodet: Herregud, hele verden er rammet av en stor pandemi! Arbeidsledigheten er skyhøy og alt er usikkert nå! Du HAR en jobb, en godt betalt fast jobb – i Staten! Du har gode betingelser, fleksibilitet, god pensjonsordning, sommertid og ordna forhold – nå må du være fornuftig.

Hjertet: Jeg veeet, det ER litt kokko dette her, men … jeg klarer ikke å stoppe å tenke på det. Jeg tror det er nå eller aldri. Det ER dette jeg vil!

Hodet: Dette er galskap. Du er snart femti!

Hjertet: Ja, det er galskap, jeg kan være enig i det. Men husker du da jeg kartla verdiene mine for en tid tilbake? Galskap var faktisk en viktig verdi! Jeg trenger litt galskap, jeg vil være modig og gå for det jeg drømmer om! Hvis jeg IKKE gjør dette kommer jeg alltid til å lure på hvordan livet hadde blitt hvis jeg turte – hvis jeg hadde vært litt gal – skjønner du?

Hodet: Ok. Hvis du MÅ dette, får det briste eller bære. Men jeg tar IKKE ansvar – og IKKE si noe til moren din, du vet, hun blir bare bekymret.

Hjertet: Ok. Ja, jeg MÅ dette. Jeg kjenner det i hele meg.

🤍🧠🤍

Jovisst var det skummelt å «klippe snora» til fast jobb. Om det var «fornuftig» kan diskuteres, men det var så visst ingen fiks idé.

Jeg valgte altså å gå for drømmen i 2020, selv om min rasjonelle fornuft jobbet iherdig med å få meg til å la være.

Jeg tror (og ser gjennom egne og andres erfaringer) at når vi har en drøm eller et veldig sterkt ønske om noe, som stadig popper opp i oss, ja, da er det god grunn til å ta det maset på alvor.

Det er som om drømmen banker på for å si: «Se meg – hør på meg! Jeg har noe viktig å melde!»

Men den trenger ikke å si at du skal starte for deg selv eller gjøre helomvending i karrieren din. Den trenger ikke å si at du skal bytte jobb en gang.

Men den melder garantert om noe som vil gjøre deg godt.

Hva skjer om du tar den drømmen på alvor?

Jeg kan i alle fall love deg at du IKKE mister fornuften.

(U)fornuftig klem, Hege💚

PS: I Karriereprogrammet jobber vi med å få tak i hvilke ønsker og drømmer du har for karrieren din. Første halvdel vies til HVA og HVORFOR, før vi definerer et karrieremål og jobber med HVORDAN nå jobbmålet.

Nå lever jeg min drøm og jeg har så lyst til å hjelpe deg med å finne din.

Sørg for å være på e-postlista mi for å få med deg når Karriereprogrammet lanseres neste gang - du registrerer deg her: Jeg vil ha nyhetsbrev!

La oss utforske karrieredrømmen din sammen!