En bok blir til

Går du også med en bokdrøm i magen? Gir den ikke slipp? Da vil jeg på det sterkeste anbefale deg å skrive den ut, selv om du ikke har så mye skriveerfaring – det er hjelp å få. Og det er skikkelig lærerikt og gøy!

«Mellom to jobber» kom ut november 2021 og er min første bok. Den kom langt på overtid; bokdrømmen hadde bodd i meg siden barneskolen og det ligger noen uferdige bokutkast i skuffen min. Jeg har begynt på romaner, noveller, diktsamlinger – og en slags memoar til og med! Men det stoppet opp hver gang.

Jeg ville så gjerne skrive, men hva skulle jeg skrive om – og til hvem? Og hvordan fullføre det jeg startet på?

En idé, et budskap og en målgruppe

For meg løsnet det da jeg så en sammenheng mellom hva jeg ville skrive, hvorfor og til hvem.

Etter å ha jobbet som karriereveileder i 18 år og med bakgrunn som gestaltterapeut og mentaltrener, satt jeg på så mange historier, verktøy og eksempler fra veiledningsrommet, og jeg hadde kunnskap og erfaring fra et bredt veiledningsfelt. Behovet og utfordringene til de mellom to jobber kjente jeg godt – også fordi jeg hadde vært der selv.  Å dele dette kunne jo inspirere og være til hjelp for flere!

Slik kom ideen med å dele mine beste råd og de mest effektfulle oppgavene og verktøyene for de som sto fast på karriereveien.

Men jeg ville ikke skrive en pekefinger-bok. Jeg ville at dette skulle bli en støtte-bok, som også utfordret. En bok som ga håp, framtidstro, konkrete og overkommelige tips for hvordan søke jobb på en smartere måte og som styrket selvtilliten og selvfølelsen underveis. Jeg ville vise hvordan leseren kunne finne «gullet» sitt – og lande en jobb som oppleves meningsfull.

Mange mellom to jobber vet nemlig godt hva de bør gjøre i en jobbsøkerprosess og hvorfor det er fornuftig. Det de fleste sliter med er hvordan få det til, ofte på grunn av usikkerhet og manglende jobbsøkerferdigheter. I boka deler jeg både hva og hvorfor, men jeg vier stor plass til hvordan. Fordi jeg er genuint opptatt av at leseren skal lykkes.

Forfatterkurs

Dette skulle ikke bli enda et utkast som havnet i skuffen. Denne gangen skulle jeg klare det. Jeg skjønte at jeg trengte hjelp.

Jeg kom over Forfatterprogrammet til Tina Holt og meldte meg på. Det var helt avgjørende for at det ble bok. Jeg forsto at jeg tidligere hadde tenkt helt feil om hvordan en bok blir til. Det var jo så mye å gjøre før jeg startet på selve skrivingen!

Forfatterprogrammet var bygget opp på en måte som passet meg perfekt. Jeg fikk en oppskrift og jeg fulgte den til punkt og prikke. Her ble jeg også kjent med andre spennende forfatterspirer og fire av oss dannet en liten kollokviegruppe som fulgte hverandre opp en gang i uka.

Hvorfor gjøre jobben?!

Jeg ser på forfatterkurset litt som jobbsøkerprosessen: Jeg gir mine kunder råd, tips, innspill, maler og oppgaver – så må de gjøre jobben selv. Skal kursene vi deltar på gi resultater, må vi gjøre kunnskap om til handling.

Å skrive en bok er en lang og omstendelig prosess. Jeg var likevel aldri i tvil om at jeg skulle klare det. Fordi jeg hadde bestemt meg – og fordi jeg hadde et sterkt hvorfor.

Boka var knyttet til to sterke hvorfor:

1. Jeg hadde et genuint ønske om å nå ut til flere som sto fast på karriereveien og hjelpe dem med å finne meningsfulle jobber.
2. Jeg skulle si opp min faste jobb og starte for meg selv. Jeg trengte å «skrive ut» det konseptet jeg bar på inni meg – slik at det ble enda tydeligere for meg selv og for andre.

Skal du skrive bok så vil jeg råde deg også til å finne et sterkt hvorfor. Det vil hjelpe deg de dagene du ikke føler deg motivert. For jeg lover deg – de dagene kommer.

Skriveprosessen

Da jeg startet på selve skrivingen, bestemte jeg meg for å være modig: Jeg skulle dele skriveprosessen i sosiale medier. Å flagge for hele nettverket mitt at jeg skulle skrive bok – før den så vidt var påbegynt, det var altså så kvalmende skummelt at jeg nesten ikke kan beskrive det. Samtidig var det et helt genialt grep! Nå var det ingen vei tilbake. Det førte til at jeg la et positivt skrivepress på meg selv. Jeg kunne ikke feige ut. Kunne ikke tape ansikt. Jeg måtte gjennomføre.

Heldigvis hadde jeg jobbet noen år med vanebygging, og hadde positive erfaringer med at gode rutiner skapes gjennom å etablere nye vaner og gjøre litt hver dag. Det er alltid vanskeligst i starten når aktiviteten er ny, derfor koblet jeg på en makker gjennom det geniale vanebyggersystemet til selskapet Gjør en forskjell. Systemet har hjulpet meg (og drøssevis av andre) med å etablere flere gode vaner, så jeg visste at det fungerte.

Jeg bestemte meg for å stå tidlig opp og skrive i to timer før jobb, hver dag. Men selv om skrivingen ble rutine, var ingen dager like: Enkelte dager glodde jeg tomt ut i lufta og innså nedi den fjerde kaffekoppen at jeg kun hadde pirket på tre setninger. Andre dager skrev jeg til jeg ble varm på ørene, glemte å spise, plukket opp manuset etter jobb igjen og skrev hva remmer og tøy kunne holde til langt på kveld. 

Dager jeg manglet inspirasjon bestemte jeg meg for at jeg uansett skulle på et totimers besøk; stikke innom Manus og se hvordan det sto til. Slik holdt jeg min indre kritiker på avstand. Å, ja da, hun prøvde seg flere ganger, med hamring og tirader, men jeg kjenner henne godt og har lært noen knep som tøyler henne. 

En annen fordel ved å dele skriveprosessen i sosiale medier, var at jeg fikk mye heiing! Jeg delte ukentlig innlegg om hvordan jeg lå an og av og til litt innhold fra manus. Responsen fra andre gjorde meg trygg på at boka var viktig og kunne hjelpe mange. Dette ga en boost til å fortsette.

Selvpublisering eller tradisjonelt forlag?

Gjennom Forfatterprogrammet fikk jeg også hjelp til å forstå hva selvpublisering er, hvordan jeg skulle komme i dialog med tradisjonelle forlag og fordeler og ulemper ved de ulike måtene å gi ut bok på.

Jeg valgte å sende en bokpresentasjon til åtte ulike forlag. Jeg fikk avslag fra seks, et hørte jeg aldri noe fra – men ett forlag var interessert og ville skrive en avtale med meg. Hurra! For en fantastisk bekreftelse på at boka hadde livets rett!

Jeg vet at nåløyet er trangt for å bli antatt på et tradisjonelt forlag: Visstnok sendes det inn 6000 manus til norske forlag fra debutanter hvert år og bare 1–5 prosent av disse blir antatt (kilde: BoldBooks). Tenk at jeg fikk napp!

Samtidig var jeg nysgjerrig på selvpublisering. Ja, det kostet en del, men tenk å eie alle rettigheter, sitte igjen med overskuddet og ha full kontroll over eget produkt. Hvis jeg lot forlaget gi ut boka mi ville jeg få 13 prosent i royalties – og de eide alle rettigheter. Jeg måtte gå i tenkeboksen.

Lang historie kort: Jeg valgte å si takk, men ellers takk til det tradisjonelle forlaget og landet på selvpublisering. Det var en vanskelig avgjørelse, men for meg var den riktig.

I prosessen ble jeg oppmerksom på Kolofon forlag. Det er et forlag som hjelper forfattere som vil selvpublisere ved at de ordner alt det praktiske du trenger hjelp til. Jeg brukte dem til å opprette ISBN-nummer, redaksjonell gjennomgang av manus, språkvask, korrektur, ombrekking, trykking og oppmelding i bokbasen slik at boka ble tilgjengelig for biblioteker og bokhandlere. Jeg orket heller ikke tanken på å lagre, pakke og sende ut bøker hjemmefra. Kolofon ordnet med distribusjon av bøkene fra trykkeri til lager, hvor de sendes ut direkte til bokhandlere og kunder. Jeg har også tilgang til en forfatterportal hvor jeg kan følge med på boksalget og se når det kan være på tide å trykke nye opplag.

I februar arrangerte Kolofon et bokbad på Litteraturhuset hvor jeg deltok sammen med fire andre forfattere. Resultatet ble en fin miks av sakprosa, krim og historie. Her kan du lese en artikkel fra bokbadet:

Folksomt på årets første Kolofonbad

Summa summarum

Hva har det gitt meg å skrive bok?

Først og fremst har det å skrive og gi ut bok gitt en enorm mestringsfølelse. Hele prosessen fra idé til utgivelse tok et drøyt år, med noen forsinkelser på grunn av Koronapandemien.

Mitt eget businesskonsept ble enda tydeligere for meg. Det var en fin bevisstgjøringsprosess å skrive ut konseptet som hadde bodd inni meg. Da det tok skriftlig form, med innhold og struktur, så jeg tydeligere hva som fungerte og ikke.

Nettverk!: Jeg har altså blitt kjent med så mange fine, nye folk – og det midt i en lock down! Nå har digitale kontakter blitt til analoge venner, samarbeidspartnere og businesskontakter.

Jeg har blitt tøffere. Eller mer modig, kanskje. I utgangspunktet er jeg ikke så glad i å være synlig, frampå og ta plass. Men hvis du ikke bare skal skrive en bok, men også sørge for at den når fram til leserne sine – OG bygge en business, ja, da må folk vite om deg. Jeg har trent masse på dette ved å høre meg selv takke ja til intervjuer og podcaster, tatt kontakt med presse og ukjente folk, og postet regelmessig i sosiale medier.

Jeg skal være ærlig på at selv-krympingen i etterkant av nevnte framstøt var til å dø av i starten. Det har jeg løst ved å konstruere et slags alter ego: Hun som er der ute og gjør de skumle tingene - hun er mye tøffere enn meg!

Å skrive og gi ut bok har, som du skjønner, vært ellevill bra læring, som også har ført til muligheter jeg ikke så på forhånd.

Så hva venter du på? Jeg er sikker på at du også har noe viktig, gøy, skummelt, kårny, inspirerende eller lærerikt på innsiden som fortjener plass mellom to permer.

Kan jeg – kan du.